Song for Eirabu av Kristine Tofte fenget først oppmerksomheten min på grunn av navnet, selvsagt. Jeg plukket med meg første bok, Slaget på Vigrid, nesten på autopilot i bokhandelen da den kom ut for noen år siden. En bok med mitt navn på? Selvsagt måtte jeg ha den!
Det tok ikke mange sidene før jeg var solgt, og jeg leste til langt på natt de få dagene det tok meg å lese ut første bok. Siden da har jeg ventet på bok to, men da den kom ut tidlig i sommer sto jeg på farten og fikk ikke summet meg til å gå til innkjøp før denne måneden. Selv da gikk det en ukes tid før jeg faktisk fikk åpnet den. Men så var det gjort, igjen – lange netter med lesing gikk nesten sømløst over til altfor tidlige morgener med mye kaffe.
For dette er faktisk ikke bare det beste som noensinne er skrevet av norsk fantasy. Det er på høyde med det beste av de etablerte internasjonale klassikerne. Gjenkjennelsesfaktoren og sjangertroen går helt i ett med følelsen av at dette er noe helt nytt, milevis unna klisjeene og formlene som preger mye av fantasylitteraturen. Språket er fullkomment. Hver eneste person har sine følelser, kvaler og mål, samtidig som handlingen driver deg framover side for side.
Universet som er skapt for boken blir aldri forklart i slike omstendelige, tvungne vendinger som ofte skjemmer fantasy-litteratur som må introdusere leseren for kultur, magi og geografi i en alternativ virkelighet. I Song for Eirabu bygger universet seg selv, nesten umerkelig, og det er et univers som føles like komplett, komplekst, konsistent og troverdig som Tolkiens Midgard.
Song for Eirabu handler altså om tre unge søstre hvis skjebner hver for seg er tett knyttet til spådommen om verdens undergang. Det er en verden vi kjenner igjen som norrøn, samtidig som den står på sine egne ben, med egne guder, skikkelser og myter. I Slaget på Vigrid følger vi to av søstrene, Ragna og Berghitte, ut i verden. I Vargtid følger vi alle tre hjem igjen – men hvordan det blir med verdens ende skal jeg ikke avsløre. Les den!
.jpg)
